:ros

Nye tider, gode tider med et nytt syn på det, å leve. Dermed er mere sagt enn hva godt er. I toppen av radiomasten på Tryvann hørte jeg en latter som runget utover hele dalen, som rullet nedover åssidene for å skutte omkring i stredene, sprettende avsted mellem bygningene, oppover murene - bestemt som en glasskule.

-Hva er det egentlig, som er iferd med å skje, spør jeg meg. Jeg kunne si: skjer noe i det hele tatt? Vi lever i en kaotisk tid, uten orden i den forstand vi er klar over, allting kunne være anderledes. Det synes somom vi har vanskelig for å akseptere, vi har oppløst mye av det, vi førhen kalte mysterier. Mysteriene finnes i fullt monn, men vi oppfatter dem ikke lengere som mystiske. Det har vi ikke tid til. Mye om mangt og meget mere: vi skriver, vi leser til vi blir så mettede av meninger at vi ikke orker å utgreie hvilke vi kan bruke til noe, og hvilke ikke. Våre behov er besørget! O curas hominum! O quantum est in rebus inane! Satiren vekkes til live! I begynnelsen var trangen til å formidle, og mennesket fant innholdet skjønt, dikteren, seeren blev hyllet av mange og mange var tallet på dem, som misunte skaperen evnen til å se og å skape. Slik gikk det til, at mannen og kvinnen holdt for en seer alle som åpnet sin munn, og så fascinerte ble de av tanngarden, de ikke la merke ordene, som glimret med sitt fravær. Verden forgår i skjønnhet, helvete - tur, førsteklasse. Vi morer oss. Vi lever det gode liv. Intet fattes vår hverdag, men dette intet er ingenting - ikke noe å strebe efter, selvom noen i desperasjon griper og grafser efter noe så ørkesløst. Hvordan tør, hvorledes tør noen våge noe så latterlig, som å hevde svarenes forrang fremfor spørsmålenes, når mennesker kan bruke mellem et halvt og et helt århundrede på å diskutere ingenting?!?!